Å sykle


Våren kommer i år også

 

Våren kommer, den er allerede her. I år kom den dessverre med covid 19.  Nyhetsbildet har av forståelige grunner handlet mest om «viruset covid 19». Et virus - en organisme fra jordens urtid eller rettere – et arvestoff kledd inn i proteiner - hverken levende eller dødt - en ekte snylter på livet. Det begynte i det små, spredte seg raskt og slo oss med en enorm kraft og satte oss og hele samfunnet på en alvorlig prøve – på mer enn en måte vil det nok vise seg når vi får summet oss.

Men, etter at Norge, og Europa for den del, har vært mer eller mindre nedstengt i ukevis er det nå, ifølge helseministeren, tegn til at det er forsvarlig å åpne opp igjen - gradvis og kontrollert. Vi håper alle at livet etter hvert kan bli sånn noenlunde «normalt» igjen – skjønt normalt kan være å ta hardt i. Frykten for smitte vil nok, for de fleste av oss, sitte i en stund.

Men, våren kommer som normalt også i år - selv om tiden den kommer i er høyst «unormal».

Enn så lenge gjelder «Corona lovene», men - selv innenfor dette strenge «regimet» er det anbefalt og være ute og bevege seg forutsatt at vi viser hensyn i forhold til å holde avstand og unngå å opptre i store grupper med tett kontakt - enkle «corona-vett regler» altså.

Når det gjelder det å bevege seg ute vil jeg slå et spesielt slag for sykkelen.

I de bibelske tekstene er det lite referanser til sykling – i hvert fall så vidt meg bekjent. Men, de måtte jo også komme seg rundt og da var det trolig «apostlenes hester» som gjaldt for de fleste, bortsett fra Paulus som av og til tok i båt, kanskje esel også. Edward Hoem beskriver i sin roman «Heimlandet barndom» om sin far som syklet fra Romsdalen til Gudbrandsdalen og drev sin virksomhet som emissær store deler av året ved hjelp av sykkelen. Altså har sykkelen beviselig vært i bruk i evangeliets tjeneste.

Men – sykkelen - denne fantastiske menneskeskapte oppfinnelsen, har vist seg å være egnet til langt mer enn å transportere seg fra A til B.

Sykling er endatil blitt et viktig element i «nasjonal transportplan» både fordi den gir god effekt på klima utfordringen og ikke minst at den gir store helsegevinster for folk flest. Det kan man lett observere ved å se på menn og kvinner i sin beste alder som halser langs landeveien og på sykkelstier, svette og andpustne i sine tettsittende trikoter - noen endatil med «mord i blikket» – som om det gjaldt livet. For mange av oss gjør det nettopp det – det gjelder faktisk «livet» - vi sykler «fra døden mot livet» - å sykle handler for noen av oss dypest sett om «livet». Andre koser seg gjennom skog og villmark og på turstier på røffe terreng sykler – en variant av «turistforeningen på tur» men i sykkelutgave. Mens andre igjen bare koser seg på sykler lakket i pastellfarger og med blomsterkurv på styret – typisk «sykkelromantikerne». Noen sykler for å komme fra A til B – det er hva vi entusiaster kaller for de «konvensjonelle syklistene» - altså rene «nytte syklister» – dette transport konseptet blir for enkelt på en måte – sykling er mer enn dette.

Sykling er mye mer. Mye mer enn alt dette til sammen og enda litt til. Sykling er estetikk. Racer syklistene er utvilsomt estetikeren blant syklistene. La meg forklare. Har du sett en Tour de France-etappe hvor horder av syklister i fin formasjon i et vakkert landskap, gjerne gjennom små pittoreske landsbyer, bøyd over bukkestyrene og i «sluttet orden» og i god fart, som en flokk flyvende svaner i profil – rent og vakkert rett og slett – alle ser jo det?

Kanskje ikke fult så vakkert når de samme «hordene» er på vei opp i alpene i en av de virkelig tøffe klatreetappene. Dette kalles «Lutring gjennom lidelse» og er en kjent tilstand for oss landeveisyklister, det har – tro det eller ei - sin egen estetikk og opplevde verdi.

Men, sykling er enda mer enn alt dette – og nå nærmer vi oss det virkelig eksistensielle ved det å sykle. Om våren for eksempel, eller spesielt om våren - når dagene kommer ut av mørket og inn i lyset og temperaturen nærmer seg 10 grader og dagene får glimt av sol – da tennes noe i syklisten – noe genetisk kanskje – et hormon som frigjøres? Instinktivt går vi ned i kjelleren og der - der står raceren. Dette vidunderet skapt av mennesker for mennesker. En perfekt geometrisk konstruksjon – fjærlett og designet for å rulle med minst mulig friksjon og for å absorbere all kraft fra rytteren og rette den en vei - nemlig fremover.

For eksempel, min italiensk Basso - med fullt Campagnolo utstyr og med karbon detaljer fra tyske Tune. Et tvers gjennom kunsthåndverk med ekstrem presisjon og vakre detaljer – en moderne Da Vinci. Selvsagt trenger ikke sykler å være dyre kunstverk – for all del. Men det er nå en gang forskjell på «elg i solnedgang» og Michelangelos fresker i det sixtinske kapell – sånn er det bare – det har alle «forstå-seg-påere» bestemt- end of discussion.

Når jeg kommer ned i kjelleren står Bassoen og betrakter meg, den liksom vet at nå er våren snart her og at noe kommer til å skje. Og noe skjer. Når asfalten tørker opp og feiemaskinene kommer ut i gatene og fjerner grus og sand fra sykkelstier og bilveier – da skjer det - Bassoen bæres opp fra sitt vinterlager der den har stått på et persisk teppe i kjellerstuen, lunt og godt – vært i vinterdvale så og si. Den går nå fra å være et rent estetisk objekt som jeg har «smugtittet» på gjennom hele vinteren og gjennom den gjenkalt de gode minnene fra forrige sesong - til en god kammerat og arbeidshest som tar meg ut og realiserer behovet for opplevelser av fart og spenning og – noen ganger når jeg tenker meg om – en god porsjon kjedsomhet og ikke så rent lite lidelse også. Men, kombinasjonen av alt dette gir en metafysisk merverdi som kapitaliseres ved hjemkomsten – følelsen av lykke og tilfredshet ved å være helt utslitt og uttømt både fysisk og mentalt – helt på felgen så å si - forstå det den som kan?

Bassoen har gjennom vinterdvalen fått litt støv på rammen, dette må fjernes med nøysom hånd, dekkene må pumpes til 140 psi eller 10 bar, kjedet må oljes varsomt og bremsene må sjekkes og ekstra utstyret fra Garmin som måler fart, antall høydemeter og kaloriforbruk må installeres. Helst skulle jeg hatt en wattmåler også, men føler meg for gammel til det. Jeg har nemlig blitt enig med meg selv at jeg ikke lenger trenger å vinne noe. Bassoen har 22 gir. Livet er litt som en sykkel med gir, de fleste av oss har gir vi ikke bruker selv gjennom et langt liv. Godt å vite at vi har mer å gå på.

Endelig er Bassoen klar og jeg føler en umiddelbar og betingelsesløs lykke som renner gjennom kroppen og uttrykkes med et stort og uforbeholdent smil. Denne lykken går helt tilbake til 10 årsalderen og min første sykkel og strekker seg gjennom flere titalls levde år og gjentar seg hver vår på denne tiden. Endelig er Bassoen og jeg klar, jeg vet ikke hvor turen går, men et sted nedover Jæren bør det kanskje bli, vil bare være i bevegelse, føle på kroppens begeistring av å kjenne tyngdekraften og motstanden i bakkene, kjenne på den gode flyten på flatmark, farten og spenningen i unnabakkene og sentrifugalkraften i svingene. Jeg reiser meg i salen, står og trør, jeg må ikke - men jeg får bare lyst - av ren og pur glede – som et hoppende nyfødt lam. Glede er så mangt, også barnlig glede er ekte glede – kanskje er det først og fremst den gleden som er ekte fordi den er så uforbeholden og umiddelbar.

Etter noen mil i salen kommer smerten, først i nakken, så i korsryggen, siden i armene og ned i håndleddene og tilslutt ut i lårene – fotbladet mister følelsen og smerten er nå ganske intens - lykken er aldri entydig – «lutring gjennom lidelse» er også en form for subtil lykke.

På sykkelen er du umiddelbart tilstede i livet. Få steder har du så direkte kontakt med deg selv og dine omgivelser, ofte alene og som perspektivets eneste og virkelige origo – det er deg, sykkelen og landeveien – så enkelt og så krevende. Noen ganger er det riktig å parkere fornuften til fordel for troen, følelsen og intuisjonen – de spontane livsytringene som ikke kan «bestilles» – de bare er der.

Vi fødes ifølge Sartre til verden uten et program og uten en definert rolle – å være er å skape seg selv gjennom valg vi må ta. Vi må selv velge vår rolle, ofte er vi omgitt av tusenvis av «sufflører» som vet best hvordan vi bør «fløte» livene våre. På sykkelen for eksempel, eller spesielt på sykkelen nedover Jæren - slipper du bort fra sufflørene – i hvert fall for en stakket stund – det er kun skiltene som viser stedsnavn som forteller hvor du er på vei. Du må selv ta alle valg – alle initiativer - der og da – spontant og raskt - noen kloke – andre ikke fult så kloke – noen endatil fatale – det hender at det går galt – asfalten er hard – motvinden hjem er uutholdelig, det har jeg lært meg mange ganger, men lærer likevel aldri. Einstein definerer dumskap som det å gjøre det samme om og om igjen og likevel forvente et annet resultat.

Kjedsomheten, å ja - i motbakkene - for eksempel i bakkene opp fra Ålgård og mot til Sikveland, kjenner jeg litt på nettopp det. Når jeg endelig har nådd toppen så er det ingen som står og heier, ingen diplomer eller medaljer deles ut – i beste fall er det en sau som står og betrakter meg og tenker vel sitt – akk du dumme menneske hva skal dette være godt for … kanskje er det flere enn sauen som tenker akkurat det? Men, ifølge Heidegger er kjedsomheten erkjennelsesmessig verdifullt da vi nettopp i kjedsomheten er mer mottakelige for «Væren» og mindre opptatt av de «værende ting» - ifølge den store filosofen er det der vårt fokus bør ligge – på «Væren» - «den rene Væren». Sykling – spesielt sykling nedover Jæren og i bakker, egentlig alle steder når jeg tenker meg om - åpner nettopp denne muligheten av ren og umiddelbar «Væren».

Men, sykling handler også om å vende tilbake til det opprinnelige, det å transportere seg selv over store distanser – flytte sin egen kropp gjennom tid og rom, frigjøre seg fra tidspress og stress noe færre og færre egentlig lenger fatter opphavet til – syklingen skaper kontakt med noe opprinnelig i oss – følelsen er alltid forut for fornuften.

Det kan derfor være på sin plass å avslutte med et par vakre ord om makro-perspektivet ved sykling signert av H.G. Wells. «Hver gang jeg ser en voksen mann på en sykkel, frykter jeg ikke lenger fremtiden for menneskene» - eller som Albert Einstein uttrykte det – «livet er som å sykle, du må bevege deg for å holde balansen».

Vi mennesker setter ikke virkeligheten, men vi oppdager dens kvaliteter. Når virkeligheten erfares og kan oppleves som god og sann er dette kvaliteter den innehar fordi den er skapt ifølge Thomas Aquinas – sykling bringer deg tett på denne erkjennelsen.

Altså, våren er her – korona er også her – dessverre - men, tross alt - godt å komme seg ut – bevege seg – holde balansen i livet - gjerne på sykkel.

Hilsen Kjetil, en evigglad og entusiastisk syklist tross tøffe tider

 

 

 

 

 

 

 

 

Tilbake